KAMMERSPIELE

Galleri Langegården 22.10 – 13.11. 2011

Tekst ved Sigrid Lien

Det Torill Nøst viser oss i dag er først og fremst fotografier. Men hva sier disse fotografiene? Hva kan de egentlig fortelle?

Fotografiet er i seg selv primært deskriptivt. Som fysiske spor av den synlige verden, skapt gjennom lysets innvirkning, representerer fotografiet virkeligheten på en helt spesiell måte. Det fotografiske bildet blir derfor nærmest uvilkårlig forstått som en objektiv og pålitelig beskrivelse av verden og tingene rundt oss. Det forteller oss hvordan verden ser ut, og dokumenterer dens eksistens. Men fotografiet kan likevel ikke i seg selv informere om verden. De opplysningene det frambringer, må alltid forankres ved hjelp av supplerende informasjoner.

Det er nettopp dette Torill Nøst har gjort i denne utstillingen. Hun har forankret sine fotografier i denne utstillingen på en måte som styrer bildenes mening. De inngår – som vi ser i større installasjoner – og det er et grep som gjennom mange år har kjennetegnet hennes kunstnerskap: denne spenningsfylte kombinasjonen av fotografi og konkrete objekter...

I tillegg kommer et tredje meningsbærende element inn – nemlig tittelen. Kunstneren har kalt utstillingen sin for Kammerspill. Men hva er egentlig kammerspill? Om vi slår opp i store norske leksikon vil vi få vite at kammerspill er skuespill skrevet for en liten intim scene.

Og det er akkurat en følelse av å komme inn på en slik liten intim scene vi får når vi kommer inn i det aller første gallerirommet. Vi befinner oss plutselig midt i noe som kan minne om en teaterscene – midt i et intimt drama. Rommet er innhyllet av et vinrødt sceneteppe. Tett rundt oss står det fire nesten kroppstore portretter av kvinneskikkelser. Vakkert innrammet og presentert på gammelmesterlig vis. De er fotografert på nøytral hvit bakgrunn i et nøytralt lys. De er estetisk slående – men samtidig er det noe urovekkende ved dem....Det underlige perspektivet gjør at vi ikke får helt tak på hvor vi står i forhold til disse skikkelsene... Og når vi ser på dem – så unndrar de seg på et vis øyenkontakt med oss. De er nærmest aggressivt avvisende...

Og når vi står der midt mellom dem... og lar blikket vandre fra den ene til den andre...så er vi plutselig selv – gjennom vår egen kroppslige tilstedeværelse – en del av dette emosjonelle landskapet.

Torill Nøsts utstilling er altså teatral for å bruke kunsthistorikeren Michael Frieds Terminologi. Den har en teatral sensibilitet i og med at den vektlegger betrakterens møte med verkene. Det ser vi også når vi beveger oss inn i utstillingens største rom vi er igjen på en scene – men scenen er her i et intimt naturutsnitt. Vi står bokstavelig talt på skogbunnen og kjenner lukten av bark i nesen. Og igjen er vår egen kropp og blikk aktivert. Bildene fremstår som en serie – noe som inviterer oss til å bevege oss rundt i rommet for å lese den som en fortelling. Men samtidig rykkes vi på en urovekkende måte fram og tilbake – mellom close-ups og mer totaliserende billedutsnitt. Og hva skjer egentlig i denne fortellingen? Hvorfor befinner kvinnen seg i skogen- hvorfor står hun der plutselig med en spade – hvorfor er hun i neste øyeblikk fullstendig borte? Fortellingen åpnes og innledes med et stille mennesketomt skogsrom, en tom scene. Men så kommer vi altså inn som betraktere og aktiverer fortellingen. Det hele settes i spill.

Som i det første rommet er det kvinneskikkelsen som står i sentrum...Og vi er i midten...er det vi som forfølger henne eller plager henne? Er det vi som betraktere som uten å ville det settes inn i en slags overgriper rolle i dette kammerspillet? Og er kanskje kammerspill her å forstå i en videre, metaforisk forstand som de drama som utspiller seg på mange nivåer i menneskelivet – intimt og i stillhet. Men allikevel urovekkende og voldelig.

Så hva handler dette om? Hvordan skal vi forstå disse scenariene med disse vakre og samtidig så urovekkende kvinneframstillingene som på et vis synes å stå utenfor tid og rom?

Utstillingen gir ingen klare svar... Men den utfordrer altså betrakteren på en direkte og fysisk måte...som gjør at en ikke går videre uberørt.